Har vært på trenings ferie i Kroatia med Jomfrureiser. Vi hadde to timers trening hver dag. Det var ikke alt jeg kunne være med på, men jeg hang med så godt jeg kunne. Det gikk greit å reise uten krykkjer, men jeg merker at jeg bruker lengre tid enn de andre, går ikke så fort.
Status etter hjemkomst:
1. Jeg har ikke vondt i beinet lenger og går uten krykkjer.
2. Jeg kan gå korte skritt uten å halte.
3. Jeg har fått tilbake ganske mye bevegelighet i ankelen
4. Har fortsatt en del å hente når det gjelder styrke i beinet.
5. Greier fortsatt ikke å gå normalt ned trapper; må ta ett og ett skritt.
6. Platen og skruene i beinet plager meg lite, men det kan virke som de hemmer meg litt når det gjelder bevegelighet.
Føler på mange måter at jeg er tilbake til normalen; Syns ankelen nå fungerer bra, kanskje ca 70% av det den opprinnelig gjorde.
søndag 22. september 2013
onsdag 4. september 2013
27.august - fjerning av den lange skruen
27.august var jeg på sykehuset og fikk fjernet den lange skruen. Det foregikk ved lokalbedøvelse, og var gjort på 5 minutter. Fikk først sprøyte med lokalbedøvelse (som var litt vond), og deretter kjente jeg ingen ting. Det ble skåret i samme arret, og sydd 3 sting etterpå.
Nå kunne jeg belaste ankelen 100%, og det gikk bare en dag før jeg kastet krykkene. La ut på en times haltende vandring, og var glad jeg endelig kunne begynne å bevege meg ute igjen.
Jeg begynte i full jobb igjen 12.august; fikk kjøre med en kollega de første 14 dager, deretter 4 dager med drosje, og så over på buss som jeg vanligvis tar.
Det gikk ikke mange dagene uten krykker at jeg begynte å verke verre og verre i beinet; både oppover leggen og akkurat i ankelleddet. Jeg begynte å halte mer og mer, og det ble vondere og vondere, og i dag måtte jeg bite i gresset og gå tilbake til krykkene igjen. I tillegg har jeg begynt å ta smertestillende igjen ( 2 x 400 ibux i døgnet). Det hjelper på.
Er litt usikker på om det virkelig skal være slik? Jeg har hatt veldig lite smerter tidligere. Det er etter at jeg fjernet den lange skruen, og begynte å gå mer at jeg har fått mer og mer vondt.
For å komme meg på jobb må jeg om morgenen gå ca 10 min til bussen, skifte buss 2 ganger, og gå ca 7 min fra buss til kontoret. Hjem om ettermiddagen går jeg ca 25 min fra kontoret til buss, har ett buss -skifte og så ca 10 min fra buss og hjem. I tillegg blir det litt gåing på jobben, men ikke så mye. Må gå trapper opp til 3.etasje (er ikke heis). Det å gå opp trapper er det enkleste av alt, der kan jeg gå normalt. Ned trapp derimot må jeg gå ett og ett trinn.
Prøver i tillegg å rulle på foten en del ganger i løpet av dagen, og opp på tærne.
Men nå som det er så vondt lurer jeg på om jeg egentlig burde holde beinet mer i ro? Jeg syns også at det er blitt litt mer hovent.
I morgen tar jeg kontakt med fysioterapeuten for å høre om dette er normalt!!
Nå kunne jeg belaste ankelen 100%, og det gikk bare en dag før jeg kastet krykkene. La ut på en times haltende vandring, og var glad jeg endelig kunne begynne å bevege meg ute igjen.
Jeg begynte i full jobb igjen 12.august; fikk kjøre med en kollega de første 14 dager, deretter 4 dager med drosje, og så over på buss som jeg vanligvis tar.
Det gikk ikke mange dagene uten krykker at jeg begynte å verke verre og verre i beinet; både oppover leggen og akkurat i ankelleddet. Jeg begynte å halte mer og mer, og det ble vondere og vondere, og i dag måtte jeg bite i gresset og gå tilbake til krykkene igjen. I tillegg har jeg begynt å ta smertestillende igjen ( 2 x 400 ibux i døgnet). Det hjelper på.
Er litt usikker på om det virkelig skal være slik? Jeg har hatt veldig lite smerter tidligere. Det er etter at jeg fjernet den lange skruen, og begynte å gå mer at jeg har fått mer og mer vondt.
For å komme meg på jobb må jeg om morgenen gå ca 10 min til bussen, skifte buss 2 ganger, og gå ca 7 min fra buss til kontoret. Hjem om ettermiddagen går jeg ca 25 min fra kontoret til buss, har ett buss -skifte og så ca 10 min fra buss og hjem. I tillegg blir det litt gåing på jobben, men ikke så mye. Må gå trapper opp til 3.etasje (er ikke heis). Det å gå opp trapper er det enkleste av alt, der kan jeg gå normalt. Ned trapp derimot må jeg gå ett og ett trinn.
Prøver i tillegg å rulle på foten en del ganger i løpet av dagen, og opp på tærne.
Men nå som det er så vondt lurer jeg på om jeg egentlig burde holde beinet mer i ro? Jeg syns også at det er blitt litt mer hovent.
I morgen tar jeg kontakt med fysioterapeuten for å høre om dette er normalt!!
torsdag 25. juli 2013
6 ukerskontroll på sykehuset - 25.juli
I dag har jeg vært på kontroll på sykehuset; tatt røntgenbilde og vært inne hos legen.
Alt ser fint ut; den største leggbeinet er kommet godt på plass igjen takket være den lange skruen. Platen og de mindre skruene sitter også der de skal.
Jeg har nesten ingen smerter, men bevegeligheten er foreløpig noe begrenset. Jeg er fortsatt en del hoven.
I dag fikk jeg beskjed om at de skal fjerne den lange skruen siste uka i august. Da får jeg lokalbedøvelse, og det vil være gjort på 5 minutter ifølge legen.
Inntil da kan jeg bare belaste beinet maksimalt omkring 50% eller 30-40 kg eller inntil smertegrensen. Ellers vil den lange skruen kunne knekke i to, og da får de ikke fjernet den.
Grunnen til at det kjennes ut som jeg har en jernring rundt ankelen når jeg prøver å bevege foten er den lange skruen. Så det vil bli mye bedre når den er fjernet.
Jeg var også innom fysioterapeut Alex etterpå, og fikk noen øvelser jeg skulle gjøre:
1. Øve på å rulle på foten (slik man gjør når man går)
2. Heve hælene fra gulvet, så man står på "framfoten": Dette gjør faktisk ganske vondt; her har jeg nok mye å hente.
3. Stå i en trapp med hælene utenfor og heve og senke.
4. Gå så masse jeg greier.
Jeg prøvde også å stå på en vekt med den vonde foten; Greide ikke å trykke ned mer enn mellom 20-30 kg, og da følte jeg at jeg belastet beinet mye. Så jeg kan nok belaste beinet mer enn jeg tror jeg kan.
Største problemet mitt nå er å tørre å stole på at beinet bærer. Det vil nok hjelpe etter hvert som jeg gjør øvelsene.
Allerede i kveld syns jeg at jeg har kommet et steg videre; er blitt litt mer modig når det gjelder å belaste beinet. Jeg kan stå på begge bein - med omtrent lik tyngde på hvert bein uten å støtte meg til krykkene (en liten seier!)
Alt ser fint ut; den største leggbeinet er kommet godt på plass igjen takket være den lange skruen. Platen og de mindre skruene sitter også der de skal.
Jeg har nesten ingen smerter, men bevegeligheten er foreløpig noe begrenset. Jeg er fortsatt en del hoven.
I dag fikk jeg beskjed om at de skal fjerne den lange skruen siste uka i august. Da får jeg lokalbedøvelse, og det vil være gjort på 5 minutter ifølge legen.
Inntil da kan jeg bare belaste beinet maksimalt omkring 50% eller 30-40 kg eller inntil smertegrensen. Ellers vil den lange skruen kunne knekke i to, og da får de ikke fjernet den.
Grunnen til at det kjennes ut som jeg har en jernring rundt ankelen når jeg prøver å bevege foten er den lange skruen. Så det vil bli mye bedre når den er fjernet.
Jeg var også innom fysioterapeut Alex etterpå, og fikk noen øvelser jeg skulle gjøre:
1. Øve på å rulle på foten (slik man gjør når man går)
2. Heve hælene fra gulvet, så man står på "framfoten": Dette gjør faktisk ganske vondt; her har jeg nok mye å hente.
3. Stå i en trapp med hælene utenfor og heve og senke.
4. Gå så masse jeg greier.
Jeg prøvde også å stå på en vekt med den vonde foten; Greide ikke å trykke ned mer enn mellom 20-30 kg, og da følte jeg at jeg belastet beinet mye. Så jeg kan nok belaste beinet mer enn jeg tror jeg kan.
Største problemet mitt nå er å tørre å stole på at beinet bærer. Det vil nok hjelpe etter hvert som jeg gjør øvelsene.
Allerede i kveld syns jeg at jeg har kommet et steg videre; er blitt litt mer modig når det gjelder å belaste beinet. Jeg kan stå på begge bein - med omtrent lik tyngde på hvert bein uten å støtte meg til krykkene (en liten seier!)
søndag 7. juli 2013
1.uka etter at gipsen er tatt av
Selv om legen på sykehuset mente at det ikke var behov for fysioterapi, så fant jeg ut at det vil jeg uansett ha. Tok kontakt med Mjøndalen Fysioterapi og fikk time samme dag. Tok med operasjonsbeskrivelsen, og der står det at jeg ikke skal belaste foten i det hele tatt de første 6 uker. Fysioterapeuten viste meg noen fot-bevegelser som jeg skal gjøre inntil jeg kan belaste foten. Vi ble enige om at jeg tar kontakt med han etter neste kontroll på sykehuset.
Treningen går ganske enkelt ut på å bøye og strekke fram og tilbake og også til sidene og rundt. Og prøve å sette helen i gulvet. Men ikke bøye slik at det gjør vondt.
Fysioterapeuten syns såret mitt ikke var helt fint, og jeg tok en tur oppom legesenteret for å la en lege se på det. Han mente det så ok ut, men at jeg skulle holde et øye med det. Kjøpte Pyrisept som jeg skulle bruke.
Det som er problemet er at ankelen fortsatt er hoven, og sårkantene glir litt fra hverandre; det er veldig stramt rundt såret.
Nå har det gått noen dager, og jeg syns det ser bedre ut, men vil fortsatt holde litt øye med det.
Jeg prøver å bøye og strekke så mye jeg kan, og merker stor forskjell etter bare ei uke. Til å begynne med følte jeg at foten bare hang og slang; nå har jeg mer kontroll.
Problemet er når jeg setter foten i gulvet; Det går greit med 90 graders vinkel, men når jeg prøver å lene meg litt forover slik at vinkelen blir mindre føles det som om jeg har en jernring rundt ankelen, slik at det stopper helt opp. Vet ikke om det er den lange skruen (som skal opereres bort etter hvert) som forårsaker dette.
Jeg prøver å bevege meg litt rundt i huset og ut på terrassen, men merker fort at beinet blir hovent, så jeg sitter mye med beinet på en stol, helst over hjertehøyde for å minske hevelsen.
I bunn og grunn er dette virkelig kjedelig - men jeg holder ut! Har heldigvis hatt besøk av barn og barnebarn, - og venter flere på besøk i sommer - så det hjelper på!
Treningen går ganske enkelt ut på å bøye og strekke fram og tilbake og også til sidene og rundt. Og prøve å sette helen i gulvet. Men ikke bøye slik at det gjør vondt.
Fysioterapeuten syns såret mitt ikke var helt fint, og jeg tok en tur oppom legesenteret for å la en lege se på det. Han mente det så ok ut, men at jeg skulle holde et øye med det. Kjøpte Pyrisept som jeg skulle bruke.
Det som er problemet er at ankelen fortsatt er hoven, og sårkantene glir litt fra hverandre; det er veldig stramt rundt såret.
Nå har det gått noen dager, og jeg syns det ser bedre ut, men vil fortsatt holde litt øye med det.
Jeg prøver å bøye og strekke så mye jeg kan, og merker stor forskjell etter bare ei uke. Til å begynne med følte jeg at foten bare hang og slang; nå har jeg mer kontroll.
Problemet er når jeg setter foten i gulvet; Det går greit med 90 graders vinkel, men når jeg prøver å lene meg litt forover slik at vinkelen blir mindre føles det som om jeg har en jernring rundt ankelen, slik at det stopper helt opp. Vet ikke om det er den lange skruen (som skal opereres bort etter hvert) som forårsaker dette.
Jeg prøver å bevege meg litt rundt i huset og ut på terrassen, men merker fort at beinet blir hovent, så jeg sitter mye med beinet på en stol, helst over hjertehøyde for å minske hevelsen.
I bunn og grunn er dette virkelig kjedelig - men jeg holder ut! Har heldigvis hatt besøk av barn og barnebarn, - og venter flere på besøk i sommer - så det hjelper på!
søndag 30. juni 2013
Rekonstruksjon på åstedet!
Her er bakken jeg sikkert har gått ned 100 ganger uten uhell:
Så sklir jeg av en eller annen merkelig grunn:
Av naturlige grunner kunne jeg ikke stille opp selv, men bruker min sønn Morten som stand-in!
Så sklir jeg av en eller annen merkelig grunn:
Jeg lå nok enda mer sammentrykt enn denne skuespilleren her; han greide ikke bøye seg mer bakover! Kanskje flaks at jeg ikke også ødela kneet!
Slik ser det ut nederst i bakken, hvor jeg lå til hjelpen kom:
torsdag 27. juni 2013
Første kontroll 27.06.2013
I dag har jeg vært på sykehuset og fjernet gipsen og tatt stingene.
Det ser ikke ut som mitt bein; hovent og fælt. Men operasjonssåret har grodd bra, ingen tegn til infeksjoner.
Så nå er jeg kvitt gipsen, og det føles riktig bra, og litt skummelt; nå er det ingen ting som beskytter beinet mot støt, så jeg må være forsiktig.
Jeg spurte om jeg skulle begynne hos fysioterapeut, men legen mente det ikke var nødvendig; Jeg kunne greie dette på egenhånd.
Jeg har ikke lov til å belaste beinet de neste 4 uker, men jeg skal strekke og bøye for å få tilbake bevegeligheten i leddet. Og jeg kan sette beinet i gulvet når jeg går på krykkjer, men jeg skal ikke ha tyngde på det.
Det hjelper på psyken å vite at nå er man over første hindring, og nå kan jeg gjøre noe selv for at det skal bli bedre.
Foreløpig er det veldig stivt og hovent, og jeg har problemer med å sette foten rett ned på gulvet. Jeg har tærne nedi, men problemer med å få satt helen ned. Men det kommer seg nok.
Neste kontroll er om 4 uker, dvs i slutten av juli; da skal jeg også ta røntgenbilder.
Under operasjonen ble det satt inn en lang skrue som nesten går tvers igjennom det største beinet i leggen. Dette gjorde de fordi det beinet var kommet litt ut av stilling. Tre måneder etter 1. operasjon så skal denne skruen opereres bort, det vil si rundt 10.september. Jeg spurte hvorfor; og fikk forklart at når jeg belaster beinet normalt igjen, så vil denne skruen knekke og det vil være ubehagelig. Så det er først etter 2.operasjon at jeg kan belaste beinet normalt igjen.
fredag 21. juni 2013
1.uka etter operasjon
Det er godt å komme hjem etter ei uke på sykehus. Men nå skal jeg greie meg stort sett på egenhånd; ingen som står "til tjeneste" lenger slik det var på sykehuset.
For det første så må man tenke praktisk; Huset må ommøbleres slik at man kan komme fram på krykker. Alle løse tepper må fjernes slik at man ikke snubler i dem.
Jeg har valgt å flytte senga ned i stua, slik at jeg kan "leve" i en etasje. Så i første etasje har jeg nå seng, toalett, kjøkken - og dette er det viktigste. Jeg har vaskemaskin i 2.etasje, og har greid å ake meg baklengs opp trappene, og har fått satt på en vask. Dette tar imidlertid en del krefter, så det blir ikke hver dag jeg gjør det.
Det som "forbauset" meg til å begynne med var problemet med å bære. Hvis jeg humpet meg på krykker bort til kjøleskapet så hadde jeg ingen ledige hender til å få maten ut av kjøleskapet, og langt mindre tallerken og kopp bort til bordet. Løsningen var å plassere flere stoler etter hverandre, slik at jeg kunne sette meg på en stol ved kjøleskapet, ta ut mat, og legge det på neste stol. Så opp på krykker bort til stolen bortenfor, sette meg ned og tilslutt få maten opp på bordet. Man finner løsninger på det meste. Jeg bruker også et nett som jeg henger rundt halsen som jeg kan frakte mindre ting i.
Smertene i beinet er blitt nesten borte. I dag, fredag har jeg gått fra å ta smertestillende 4 ganger pr dag til 1 gang om kvelden.
Det jeg foreløpig ikke greier er å hente posten i postkassa, og få tømt søppel. Det er for langt, så jeg tør ikke våge det. Og selvfølgelig trenger jeg noen som kan handle mat for meg.
Jeg har heldigvis to sønner som bor 5 gå-minutter unna, slik at de hjelper meg ved behov.
Foreløpig vil jeg si at 60% av kreftene mine brukes til å humpe rundt på krykker. Det er uvant, og det tar tid å bli sterkere i overkroppen og i det friske beinet.
Resten av tiden brukes til strikking, litt husarbeid (sitter på en stol og støvsuger), surfing på nettet, TV-titting og hvile. Og jeg minner meg hele tiden på hvor heldig jeg er da dette kun er et lite avbrekk i livet; Om noen uker kan jeg begynne å bruke beinet igjen, og alle ting blir lettere.
Som sikkerhet har jeg en avtale med mine sønner om at jeg hver kveld sender en melding om at alt er ok. Hvis de ikke hører noe, så må de sjekke opp om noe har skjedd.
For det første så må man tenke praktisk; Huset må ommøbleres slik at man kan komme fram på krykker. Alle løse tepper må fjernes slik at man ikke snubler i dem.
Jeg har valgt å flytte senga ned i stua, slik at jeg kan "leve" i en etasje. Så i første etasje har jeg nå seng, toalett, kjøkken - og dette er det viktigste. Jeg har vaskemaskin i 2.etasje, og har greid å ake meg baklengs opp trappene, og har fått satt på en vask. Dette tar imidlertid en del krefter, så det blir ikke hver dag jeg gjør det.
Det som "forbauset" meg til å begynne med var problemet med å bære. Hvis jeg humpet meg på krykker bort til kjøleskapet så hadde jeg ingen ledige hender til å få maten ut av kjøleskapet, og langt mindre tallerken og kopp bort til bordet. Løsningen var å plassere flere stoler etter hverandre, slik at jeg kunne sette meg på en stol ved kjøleskapet, ta ut mat, og legge det på neste stol. Så opp på krykker bort til stolen bortenfor, sette meg ned og tilslutt få maten opp på bordet. Man finner løsninger på det meste. Jeg bruker også et nett som jeg henger rundt halsen som jeg kan frakte mindre ting i.
Smertene i beinet er blitt nesten borte. I dag, fredag har jeg gått fra å ta smertestillende 4 ganger pr dag til 1 gang om kvelden.
Det jeg foreløpig ikke greier er å hente posten i postkassa, og få tømt søppel. Det er for langt, så jeg tør ikke våge det. Og selvfølgelig trenger jeg noen som kan handle mat for meg.
Jeg har heldigvis to sønner som bor 5 gå-minutter unna, slik at de hjelper meg ved behov.
Foreløpig vil jeg si at 60% av kreftene mine brukes til å humpe rundt på krykker. Det er uvant, og det tar tid å bli sterkere i overkroppen og i det friske beinet.
Resten av tiden brukes til strikking, litt husarbeid (sitter på en stol og støvsuger), surfing på nettet, TV-titting og hvile. Og jeg minner meg hele tiden på hvor heldig jeg er da dette kun er et lite avbrekk i livet; Om noen uker kan jeg begynne å bruke beinet igjen, og alle ting blir lettere.
Som sikkerhet har jeg en avtale med mine sønner om at jeg hver kveld sender en melding om at alt er ok. Hvis de ikke hører noe, så må de sjekke opp om noe har skjedd.
tirsdag 18. juni 2013
Sykehusoppholdet fra 10.juni tom 16.juni
Min datter ( og barnebarn) var hos meg fra søndag kveld, og hjalp meg til sykehuset på mandags morgen.
Her har jeg fått av gipsen og koser meg med lille Tabita på 7 uker mens jeg venter på legen:
Her har jeg fått av gipsen og koser meg med lille Tabita på 7 uker mens jeg venter på legen:
Avsvelling:
Hvis man brekker ankelen og ikke blir operert innen 6 timer, så må man ligge til avsvelling inntil hevelsen har gått ned. Dette er fordi ellers blir det vanskelig å få sydd igjen såret. Og hvis man ikke får lukket såret ordentlig, så kan det sette seg infeksjoner i det.
Hver dag fastet jeg til legen hadde vært og sett på ankelen (mellom kl 9-10 på formiddagen), og først på torsdag sa legen at neste dag ville jeg være klar for operasjon.
Fredagen kom og gikk, jeg fastet hele dagen inntil kl 18.00; da kom det kontrabeskjed: Ingen operasjon i dag. Dette skjer fordi det dukker opp andre operasjoner som må tas først.
Lørdag kl 9.30 ble jeg hentet til operasjon. Det ble satt inn plate og 6 skruer i ankelen, og kl 14.30 var jeg nede på avdelingen igjen. Operasjonen hadde gått greit.
På overvåkningen så blir man spurt om smerten på en skala fra 1 - 10, hvor 10 er verst:
Jeg følte smerten lå omkring 8, og jeg fikk da mer smertestillende. Nede på avdelingen igjen så hadde jeg bølger av stikkende smerter som gav seg etter hvert. Så går det over til verking. Men alt i alt vil jeg si at smertene absolutt er til å leve med. De blir ikke helt borte selv om man får smertestillende, men går nedover på skalaen til rundt 3-4.
Beinet er "halvgipset"; dvs det er gips bak på leggen og under foten, og bandasje foran.
På søndag ble jeg skrevet ut, fikk sykemelding fram til 30.06, fikk med meg resept på smertestillende og beskjed om ikke å belaste ankelen på 6 uker. Jeg har fått time til kontroll den 27.juni.
Sykehusoppholdet i seg selv: Man blir tatt godt vare på; Personalet er hyggelige og flinke og oppmuntrer pasientene når det behøves. Til og med maten syns jeg var god. Jeg har bare positive ting å si om både leger, sykepleiere og personalet ellers på ortopeden i 7.etasje på Drammen sykehus.
Man blir oppmuntret til å greie seg selv så langt det går, men trenger man hjelp så får man det. Jeg greide å bevege meg med krykker, slik at jeg greide både toalettbesøk og dusjing på egenhånd, og det er jeg glad for!
Hva skjer når man brekker en ankel??
Det første jeg gjorde dagen etter uhellet var å søke på nettet for å finne informasjon om : Hva skjer nå? Når kan jeg begynne å trene opp foten, blir jeg helt bra, osv. Jeg fant noen sider, men jeg ønsket meg flere detaljer, derfor har jeg bestemt meg for å blogge og dokumentere behandling, smerter, hva kan jeg gjøre, framgang osv. Kanskje noen andre kan ha nytte av dette senere.
Da uhellet skjedde; i utkanten av skogen, hadde jeg heldigvis med meg telefon, slik at jeg fikk tak i mine sønner. Jeg ble hentet av sønnen min og en kamerat som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg sittende et par timer før jeg kom inn til lege, som så henviste meg til røntgen på Drammen sykehus. Ble så kjørt opp dit og fikk tatt røntgenbilder som viste 3-4 brudd i ankelen. Så var det å vente til legen hadde tid til å se på meg. Det skjedde rundt kl 2 på natta; da ble beinet lagt i gips, og jeg fikk beskjed om at de ville studerer bildene nøyere sammen med kolleger dagen etter.
Torsdags morgen fikk jeg beskjed om å møte opp på sykehuset kl 10 mandag den 10.juni ; klar til operasjon. Jeg bor alene; sønnene mine skulle til USA fredag, men min datter kom søndag kveld for å hjelpe meg til sykehuset. Så dagene i mellom lå jeg stort sett på sofaen med beinet høyt; brukte krykker for å komme meg på toalettet, og mat var kjøpt inn.
Da uhellet skjedde; i utkanten av skogen, hadde jeg heldigvis med meg telefon, slik at jeg fikk tak i mine sønner. Jeg ble hentet av sønnen min og en kamerat som kjørte meg til legevakten. Der ble jeg sittende et par timer før jeg kom inn til lege, som så henviste meg til røntgen på Drammen sykehus. Ble så kjørt opp dit og fikk tatt røntgenbilder som viste 3-4 brudd i ankelen. Så var det å vente til legen hadde tid til å se på meg. Det skjedde rundt kl 2 på natta; da ble beinet lagt i gips, og jeg fikk beskjed om at de ville studerer bildene nøyere sammen med kolleger dagen etter.
Torsdags morgen fikk jeg beskjed om å møte opp på sykehuset kl 10 mandag den 10.juni ; klar til operasjon. Jeg bor alene; sønnene mine skulle til USA fredag, men min datter kom søndag kveld for å hjelpe meg til sykehuset. Så dagene i mellom lå jeg stort sett på sofaen med beinet høyt; brukte krykker for å komme meg på toalettet, og mat var kjøpt inn.
mandag 17. juni 2013
Når sommeren ikke blir som planlagt...
Denne bloggen var opprinnelig opprettet for å dokumentere min vandring i sommer fra Kandern i Tyskland til Geneve i Sveits. Jeg skulle starte 1.juli og avslutte 20.juli. Alle overnattinger var bestilt, alle etapper var planlagt; her skulle det legges ut bilder av høye fjell og dype daler, små og litt større landsbyer, utsikt mot Alpene, beitende bjellekyr. Fly var bestilt og betalt, togbillett var kjøpt og betalt; alt var klart til sommerens eventyr; bare litt trening gjenstod, og så skjer dette:
På en treningstur den 6.juni sklir jeg og faller på ankelen slik at den knekker. Her er jeg kommet inn på akutten og omsider fått på gips. Fallet skjedde kl 19.05, og gipsen kom på ca kl 2 på natta. Neste dag skal det vurderes om jeg må opereres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)