1.uka etter operasjon

Det er godt å komme hjem etter ei uke på sykehus. Men nå skal jeg greie meg stort sett på egenhånd; ingen som står "til tjeneste" lenger slik det var på sykehuset.

For det første så må man tenke praktisk; Huset må ommøbleres slik at man kan komme fram på krykker.  Alle løse tepper må fjernes slik at man ikke snubler i dem.

Jeg har valgt å flytte senga ned i stua, slik at jeg kan "leve" i en etasje.  Så i første etasje har jeg nå seng, toalett, kjøkken - og dette er det viktigste.  Jeg har vaskemaskin i 2.etasje, og har greid å ake meg  baklengs opp trappene, og har fått satt på en vask. Dette tar imidlertid en del krefter, så det blir ikke hver dag jeg gjør det.

Det som "forbauset" meg til å begynne med var problemet med å bære.  Hvis jeg humpet meg på krykker bort til kjøleskapet så hadde jeg ingen ledige hender til å få maten ut av kjøleskapet, og langt mindre tallerken og kopp bort til bordet. Løsningen var å plassere flere stoler etter hverandre, slik at jeg kunne sette meg på en stol ved kjøleskapet, ta ut mat, og legge det på neste stol.  Så opp på krykker bort til stolen bortenfor, sette meg ned og tilslutt få maten opp på bordet.  Man finner løsninger på det meste.  Jeg bruker også et nett som jeg henger rundt halsen som jeg kan frakte mindre ting i.

Smertene i beinet er blitt nesten borte.  I dag, fredag har jeg gått fra å ta smertestillende 4 ganger pr dag til 1 gang om kvelden.

Det jeg foreløpig ikke greier er å hente posten i postkassa, og få tømt søppel.  Det er for langt, så jeg tør ikke våge det.  Og selvfølgelig trenger jeg noen som kan handle mat for meg.

Jeg har heldigvis to sønner som bor 5 gå-minutter unna, slik at de hjelper meg ved behov.

Foreløpig vil jeg si at 60% av kreftene mine brukes til å humpe rundt på krykker. Det er uvant, og det tar tid å bli sterkere i overkroppen og i det friske beinet.

Resten av tiden brukes til strikking, litt husarbeid (sitter på en stol og støvsuger), surfing på nettet, TV-titting og hvile.  Og jeg minner meg hele tiden på hvor heldig jeg er da dette kun er et lite avbrekk i livet; Om noen uker kan jeg begynne å bruke beinet igjen, og alle ting blir lettere.

Som sikkerhet har jeg en avtale med mine sønner om at jeg hver kveld sender en melding om at alt er ok.  Hvis de ikke hører noe, så må de sjekke opp om noe har skjedd.