Rekonstruksjon på åstedet!

Her er bakken jeg sikkert har gått ned 100 ganger uten uhell:

 

 

Av naturlige grunner kunne jeg ikke stille opp selv, men bruker min sønn Morten som stand-in!

 



Så sklir jeg av en eller annen merkelig grunn:

 

Jeg lå nok enda mer sammentrykt enn denne skuespilleren her; han greide ikke bøye seg mer bakover!  Kanskje flaks at jeg ikke også ødela kneet!

 

Slik ser det ut nederst i bakken, hvor jeg lå til hjelpen kom:

 



Første kontroll 27.06.2013

I dag har jeg vært på sykehuset og fjernet gipsen og tatt stingene.

 

Det ser ikke ut som mitt bein; hovent og fælt. Men operasjonssåret har grodd bra, ingen tegn til infeksjoner.

Så nå er jeg kvitt gipsen, og det føles riktig bra, og litt skummelt; nå er det ingen ting som beskytter beinet mot støt, så jeg må være forsiktig.

 

Jeg spurte om jeg skulle begynne hos fysioterapeut, men legen mente det ikke var nødvendig; Jeg kunne greie dette på egenhånd.

Jeg har ikke lov til å belaste beinet de neste 4 uker, men jeg skal strekke og bøye for å få tilbake bevegeligheten i leddet. Og jeg kan sette beinet i gulvet når jeg går på krykkjer, men jeg skal ikke ha tyngde på det.

Det hjelper på psyken å vite at nå er man over første hindring, og nå kan jeg gjøre noe selv for at det skal bli bedre.

Foreløpig er det veldig stivt og hovent, og jeg har problemer med å sette foten rett ned på gulvet. Jeg har tærne nedi, men problemer med å få satt helen ned.  Men det kommer seg nok.

 

Neste kontroll er om 4 uker, dvs i slutten av juli; da skal jeg også ta røntgenbilder.

 

Under operasjonen ble det satt inn en lang skrue som nesten går tvers igjennom det største beinet i leggen. Dette gjorde de fordi det beinet var kommet litt ut av stilling. Tre  måneder etter 1. operasjon så skal denne skruen opereres bort, det vil si rundt 10.september. Jeg spurte hvorfor; og fikk forklart at når jeg belaster beinet normalt igjen, så vil denne skruen knekke og det vil være ubehagelig.  Så det er først etter 2.operasjon at jeg kan belaste beinet normalt igjen.



1.uka etter operasjon

Det er godt å komme hjem etter ei uke på sykehus. Men nå skal jeg greie meg stort sett på egenhånd; ingen som står "til tjeneste" lenger slik det var på sykehuset.

For det første så må man tenke praktisk; Huset må ommøbleres slik at man kan komme fram på krykker.  Alle løse tepper må fjernes slik at man ikke snubler i dem.

Jeg har valgt å flytte senga ned i stua, slik at jeg kan "leve" i en etasje.  Så i første etasje har jeg nå seng, toalett, kjøkken - og dette er det viktigste.  Jeg har vaskemaskin i 2.etasje, og har greid å ake meg  baklengs opp trappene, og har fått satt på en vask. Dette tar imidlertid en del krefter, så det blir ikke hver dag jeg gjør det.

Det som "forbauset" meg til å begynne med var problemet med å bære.  Hvis jeg humpet meg på krykker bort til kjøleskapet så hadde jeg ingen ledige hender til å få maten ut av kjøleskapet, og langt mindre tallerken og kopp bort til bordet. Løsningen var å plassere flere stoler etter hverandre, slik at jeg kunne sette meg på en stol ved kjøleskapet, ta ut mat, og legge det på neste stol.  Så opp på krykker bort til stolen bortenfor, sette meg ned og tilslutt få maten opp på bordet.  Man finner løsninger på det meste.  Jeg bruker også et nett som jeg henger rundt halsen som jeg kan frakte mindre ting i.

Smertene i beinet er blitt nesten borte.  I dag, fredag har jeg gått fra å ta smertestillende 4 ganger pr dag til 1 gang om kvelden.

Det jeg foreløpig ikke greier er å hente posten i postkassa, og få tømt søppel.  Det er for langt, så jeg tør ikke våge det.  Og selvfølgelig trenger jeg noen som kan handle mat for meg.

Jeg har heldigvis to sønner som bor 5 gå-minutter unna, slik at de hjelper meg ved behov.

Foreløpig vil jeg si at 60% av kreftene mine brukes til å humpe rundt på krykker. Det er uvant, og det tar tid å bli sterkere i overkroppen og i det friske beinet.

Resten av tiden brukes til strikking, litt husarbeid (sitter på en stol og støvsuger), surfing på nettet, TV-titting og hvile.  Og jeg minner meg hele tiden på hvor heldig jeg er da dette kun er et lite avbrekk i livet; Om noen uker kan jeg begynne å bruke beinet igjen, og alle ting blir lettere.

Som sikkerhet har jeg en avtale med mine sønner om at jeg hver kveld sender en melding om at alt er ok.  Hvis de ikke hører noe, så må de sjekke opp om noe har skjedd.

Sykehusoppholdet fra 10.juni tom 16.juni

Min datter ( og barnebarn) var hos meg fra søndag kveld, og hjalp meg til sykehuset på mandags morgen. 
Her har jeg fått av gipsen og koser meg med lille Tabita på 7 uker mens jeg venter på legen:

 

 

Avsvelling:

 

Hvis man brekker ankelen og ikke blir operert innen 6 timer, så må man ligge til avsvelling inntil hevelsen har gått ned. Dette er fordi ellers blir det vanskelig å få sydd igjen såret. Og hvis man ikke får lukket såret ordentlig, så kan det sette seg infeksjoner i det.

 

Hver dag fastet jeg til legen hadde vært og sett på ankelen (mellom kl 9-10 på formiddagen), og først på torsdag sa legen at neste dag ville jeg være klar for operasjon.

 

Fredagen kom og gikk, jeg fastet hele dagen inntil kl 18.00; da kom det kontrabeskjed: Ingen operasjon i dag.  Dette skjer fordi det dukker opp andre operasjoner som må tas først.

Lørdag kl 9.30 ble jeg hentet til operasjon.  Det ble satt inn plate og 6 skruer i ankelen, og kl 14.30 var jeg nede på avdelingen igjen. Operasjonen hadde gått greit.

På overvåkningen så blir man spurt om smerten på en skala fra 1 - 10, hvor 10 er verst:

Jeg følte smerten lå omkring 8, og jeg fikk da mer smertestillende.  Nede på avdelingen igjen så hadde jeg bølger av stikkende smerter som gav seg etter hvert.  Så går det over til verking. Men alt i alt vil jeg si at smertene absolutt er til å leve med. De blir ikke helt borte selv om man får smertestillende, men går nedover på skalaen til rundt 3-4.

Beinet er "halvgipset"; dvs det er gips bak på leggen og under foten, og bandasje foran.

 

 

På søndag ble jeg skrevet ut, fikk sykemelding fram til 30.06, fikk med meg resept på smertestillende og beskjed om ikke å belaste ankelen på 6 uker.  Jeg har fått time til kontroll den 27.juni.

 

 

Sykehusoppholdet i seg selv:  Man blir tatt godt vare på; Personalet er hyggelige og flinke og oppmuntrer pasientene når det behøves. Til og med maten syns jeg var god.  Jeg har bare positive ting å si om både leger, sykepleiere og personalet ellers på ortopeden i 7.etasje på Drammen sykehus.

Man blir oppmuntret til å greie seg selv så langt det går, men trenger man hjelp så får man det.  Jeg greide å bevege meg med krykker, slik at jeg greide både toalettbesøk og dusjing på egenhånd, og det er jeg glad for!

 



Hva skjer når man brekker en ankel??

Det første jeg gjorde dagen etter uhellet var å søke på nettet for å finne informasjon om : Hva skjer nå? Når kan jeg begynne å trene opp foten, blir jeg helt bra, osv.  Jeg fant noen sider, men jeg ønsket meg flere detaljer, derfor har jeg bestemt meg for å blogge og dokumentere behandling, smerter, hva kan jeg gjøre, framgang osv.  Kanskje noen andre kan ha nytte av dette senere.

Da uhellet skjedde; i utkanten av skogen, hadde jeg heldigvis med meg telefon, slik at jeg fikk tak i mine sønner.  Jeg ble hentet av sønnen min og en kamerat som kjørte meg til legevakten.  Der ble jeg sittende et par timer før jeg kom inn til lege, som så henviste meg til røntgen på Drammen sykehus.  Ble så kjørt opp dit og fikk tatt røntgenbilder som viste 3-4 brudd i ankelen.  Så var det å vente til legen hadde tid til å se på meg.  Det skjedde rundt kl 2 på natta; da ble beinet lagt i gips, og jeg fikk beskjed om at de ville studerer bildene nøyere sammen med kolleger dagen etter.

Torsdags morgen fikk jeg beskjed om å møte opp på sykehuset kl 10 mandag den 10.juni ; klar til operasjon.  Jeg bor alene; sønnene mine skulle til USA fredag, men min datter kom søndag kveld for å hjelpe meg til sykehuset. Så dagene i mellom lå jeg stort sett på sofaen med beinet høyt; brukte krykker for å komme meg på toalettet, og mat var kjøpt inn.

Når sommeren ikke blir som planlagt...

Denne bloggen var opprinnelig opprettet for å dokumentere min vandring i sommer fra Kandern i Tyskland til Geneve i Sveits. Jeg skulle starte 1.juli og avslutte 20.juli.  Alle overnattinger var bestilt, alle etapper var planlagt; her skulle det legges ut bilder av høye fjell og dype daler, små og litt større landsbyer, utsikt mot Alpene, beitende bjellekyr.  Fly var bestilt og betalt, togbillett var kjøpt og betalt; alt var klart til sommerens eventyr; bare litt trening gjenstod, og så skjer dette:

På en treningstur  den 6.juni sklir jeg og faller på ankelen slik at den knekker.  Her er jeg kommet inn på akutten og omsider fått på gips. Fallet skjedde kl 19.05, og gipsen kom på ca kl 2 på natta. Neste dag skal det vurderes om jeg må opereres.